Sjømenn

Sjømenn

Horisonten er full av de vakreste fargene, en kaskade av varme rødtoner iblandet de klare blå fargene fra himmelen bak. Langt borte, i enden på havet er solen i ferd med å forsvinne ned i den kalde, blågrå sjøen.
Han ser på utsikten, dette fantastiske kunstverket laget av Moder Jord, og smiler for seg selv... Ingen i verden kan lage noe like vakkert som dette, tenker han for seg selv. Disse fargene finnes ikke engang på noe fargekart, de er oppstått her og nå...og vil forsvinne for alltid når solen er borte. Fargene som kommer i morgen er ikke like, men vel så vakre.
De grove arbeidsnevene hans hviler på roret, never med hud som sandpapir, merket av tiden og det harde livet han har levd. Båten er eldre enn han selv, han arvet den av sin far, men den er velholdt og ligger som den skal i sjøen. Treværket vitner om mange års erfaring, og lærdom. De har opplevd mye sammen, båten og mannen. Et helt liv.
Han tenker tilbake på klare kvelder, som denne, men også på de mange stormene han har opplevd, mannskap som satte sjøbein i motvind, og sjøen som kunne være rasende. Det var ikke mange gangene han hadde vært redd, virkelig redd...men det hadde hendt. Likevel hadde de klart seg igjennom, og fått båt og mannskap trygt i havn. Hjem.
Det lille huset de hadde sammen var merket av vær og tiden det også. Hvitt, med det lille stakitt-gjerdet rundt. Rosene opp etter veggen og blomsterbedet ved trappen, det hun var så stolt av. De små ripsbuskene, og de gamle plommetrærne. Midt i hagen var det også en liten benk, med plass til to. Der hadde de sittet sammen flere kvelder, tett omslynget og ofte med et teppe rundt, sett på solen og fargene . De hadde hatt et helt liv sammen, og visste hva det ville si å elske. Det var de to, hun var hans varme, hans hjerte.
Han vet hun sitter oppe og venter, med et lys i vinduet. Det var slik de hadde gjort det i alle år...og i mange hus brant det fremdeles. Selv om båten og dets mannskap for lengst hadde funnet hvile i havet. Havet krevde betaling det også...
Denne siste turen hadde krevd mye. Havet hadde vært i opprør, og kastet store, sinte bølger mot dem. Båten var blitt kastet rundt på toppene som et løvblad uten styring, fullstendig i havets vold. Det var en liten stund der de ikke hadde kunnet skjelne mellom opp og ned, himmel og hav. Alt hadde samme farge, like hissig og oppjaget. Hav og himmel var blitt ett. Tilslutt måtte båten gi tapt. Den var blitt dratt rundt og under, ned i dypet under dem. Han kjente fremdeles saltvannet som trengte seg inn, fortrengte all luft og lys.
Han visste at denne gangen ville ikke konen kunne blåse ut lyset, det ville fortsette å brenne til den dagen hun forstod. At han ikke ville komme hjem igjen, han og båten fartet fremdeles der ute, men på et annet hav.
Havnen de kom inn til, var ikke der hun ventet.
Det var et lite hus der også, hvitt med stakittgjerde rundt. Røde roser som strakte seg opp veggene. Og et lite bed ved siden av trappen opp til døren. Han skulle holde det fint til hun kom. Han skulle sitte og se på solnedgangen på den lille benken for to, og vente på henne.
Han styrte båten mot lyset han så, fyrtårnet. Som en stjerne på himlen langt borte. Det skulle lose villfarne sjømenn vel i havn...hjem.


Kari-Ann hausten 2005